Et skuffende tiår for studiet av menneskelig evolusjon
Oversatt herfra. {Kommentar i klammeparentes og understreking er satt inn av oversetter}.

2010-tiåret var et dårlig tiår for studiet av menneskelig evolusjon. Smithsonian Magazine publiserte nylig en artikkel titulert “These are the Decade's Biggest Discoveries in Human Evolution." Den åpner ved å si: -Menneskelig evolusjon er ett av de mest vibrerende områder av vitenskapelig undersøkelse. I forrige tiår har vi sett mange undersøkelser som øker vår forståelsen av vår opprinnelse. For å markere 10-års jubileet til Smithsomian's "David H. Koch Hall of Human Origins" er her noen av de største oppdagelsene i menneskelig evolusjon fra det siste 10-året.

Hva er de største oppdagelsene til tiåret? Avslørte det nye og avslørende bevis for at mennesker utviklet seg fra lavere primater? Noen av disse oppdagelsene viste seg faktisk å være forekomster hvor bevis for menneskelig evolusjon avtok, og resten summerer seg til små revisjoner av tidligere teorier, som ikke sier mye om grunnsetningene i paleo-antropologi.

Bilde 1: Fot av homo naledi, av Lee Roger Berger research team [CC BY 4.0], via Wikimedia Commons.

Gammelt DNA
Smithsonians første store vitenskapelige oppdagelse er oppdagelsen av gammelt DNA. Dette er virkelig en spennende utvikling for det spirende feltet paleo-genetikk, og det har vist at det fantes ulike linjer av meget morderne menneskelignende grupper, slik som Denisovanere, som har eksistert de siste millioner år. Gjennom en ny og renkefull form for bevis, er gammelt DNA p.t. essensielt stille om to kritiske grunnprinsipper i evolusjonær paleo-antropologi:
1. Hypotesen at moderne mennesker stammer fra avgjort ikke-menneskelige, undermennesker eller ellers primitive arter.
2. Påstanden at disse nylig oppdagede 'artene av tidlige mennesker' substansielt sett var annerledes enn oss.
Ja, vi har Denisovan DNA, men for øyeblikket kan for alt vi vet, Denisovanere være så mennesekelige som vi er.
Den andre store oppdagelsen for sist tiår var Homo naledei, som også er spennende fordi den representerer en svær samling av hominide fossiler som legger mye til vår kunnskap om fossil registeret. Opprinnelig kalte nyhetsreportere Homo naledi en 'menneskelig stamfar'. Imidlertid ble det i 2017 oppdaget at denne arten bare er noen få hundre tusen år gammel, 10 ganger for ung til å bli betraktet som en av våre evolusjonære forfedre. Dette ble en sentral falitt for talsmenn for menneskelig evolusjon, som vi rapporterte om her -lenke.

Bring fram dine døde
En annen hovedpåstand om hom nalede var at de begravde sine døde -med implikasjonen at denne arten med liten hjerne begynte å vise glimt av menneske-lik oppførsel og intelligens. Men det er grunnleggende tvil om dette -se her (lenke) for en gjennomgang. Homo naledi var en spektakulær menneskelig oppdagelse, men bevisene for at den var en små-hjernet, men intelligent art som var forløper til mennesker, ble ikke til noe.
Faktisk, om det er noe hovedtema for paleo-antropologi for 2010-tallet så er er det at nye oppdagelser og analyser av fossile aldre er konfliktfylte med den foretrukne evolusjonære historien.

En uventet ung alder
Således er det tredje store funnet for tiåret, listet av SmithSonian oppdagelsen av en nesten komplett hodeskalle av Australopithecus anamensis i 2019, datert til for ca 3,8 millioner år siden. Günter Bechly skrev et utmerket sammendrag om dette fossilet her -lenke, på Evolution News. Han påpekte at denne hovdeskallen for første gang tillot vitenskapsfolk å forstå hvordan arten A. anamensis faktisk så ut. Men dens uventet unge alder innebar at den overlappet i tid med dens antatte etterkommere, artene A. afarensis. Science Daily siterte en av vitenskapsfolkene som var involvert i funnet, si: "Vi pleide tenke at A. anamensis gradvis ble A. afarensis over tid." Men på grunn av alderen på funnet, tror de ikke lenger dette er tilfelle.
Bechly forklarer: -Slik anagenetisk evolusjon ved gradvis art-til-art overganger, (uten forgrenings hendelser) er faktisk forutsett av Darwins teori. Derfor burde vi finne noe fossilbevis for denne viktige prosessen. Men slike bevis ble funnet å være unnvikende (se under)., og tilfellet med overgang fra A. anamensis til A. afarensis var en av de sterkeste tilfellene av anagenese i fossilregisteret. (Melillo quoted in Marshall 2019, Kimble et al. 2006, Haile-Selassie 2010) Dette sterkest tilfellet har nå fordampet, og det var ikke bare det sterkeste tilfellet, mens også det siste tilfellet..

Bilde 2. Australopithecus-anamensis hodeskalle og modellert eks.

For å gjenfortelle historien, var det i 2006 en oppdagelse av A. anamensis fossiler, som predaterte A. afarensis. Dette forårsaket mye oppstyr. Paleoantropologer besluttet at det viste en direkte forfedre-etterkommer relasjon mellom de to artene. På den tiden skrev Tim White og andre i Nature -lenke: " Den tidligst beskrevne Australopithecus arten er Au. anamensis, den sannsynligvis kombinerende form/tid-forløperen til Au. afarensis." Historien ble plukket opp av media og fremført som virkelig kraftig bevis for evolusjon. F.eks. rapporterte Associated Press: - Det siste fossilet gravd fram for menneskelig opprinnelsessted i Afrika, tillater vitenskapsfolk å linke sammen den mest komplette kjede av menneskelig evolusjon så langt. "Vi fant nettopp evolusjonskjeden, kontinuiteten gjennom tiden," sa med-forfatter og Etiopisk antropolog Berhane Asfaw i et telefonintervju fra Addis Abeba. "En form utviklet seg til en annen. Dette er bevis for evolusjon på ett sted gjennom tiden."

Det formodede eksempelet på gradvis evolusjon fra en direkte forfedre-etterkommer relasjon, har vært meget viktig ikke bare for media-promotører av darwinismen, men også for paleo- antropologer. Det er derfor ikke så rart at de tenker de har et eksempel på noe slikt. Faktisk innrømte en hoved gjennomgang av hominide-evolusjon fra 2015 av Bernard Wood og Mark Grabowski, i boka Macroevolution: Explanation, Interpretation and Evidence at ærlige og redelige eksempler av forfedre-etterkommer sekvenser i hominide-fossiler er ekstremt sjeldne: -De fleste hominide taxa, spesielt tidlige hominider, har ingen åpenbare forfedre, og i de fleste tilfeller forfedre-etterkommer sekvenser (fossile tidsserier) kan ikke bli tilltsverdig konstruert, -to mulige unntak er nevnt under.

Og gjett hvilket ett av deres beste eksempler er? Det var A. anamensis, som gradvis utviklet seg til A. afarensis: -På ett eller annet tidspunkt tidlige hominider, som diskutert over, har blitt presentert som "Forløperen til senere hominider, men i vår mening, er bare to slags taxa Au. anamensis og Au. afarensis (Kimbel et al. 2006), and P. aethiopicus and P. boisei (Wood and Schroer 2013), troverdige eksempler på forfedre/etterkommer relasjoner (i.e. er eksempler på angagenese). I tilfellet av førstnevnte par, Au. anamensis and Au. afarensis, er de mest sannsynlig tids-suksessive taxa innen en enkelt linje med Laetoli hypo-digmet av førstnevnte taxa innimellom Au. anamensis og Hadar-hypodigmet of Au. afarensis. Denne hypotesen er gitt støtte ved oppdagelsen av fossil bevis for av Woranso-Mille i Ethiopia som både er tidsmessig og morfologisk innimellom Au. anamensis and Au. afarensis (Haile-Selassie et al. 2010).
Imidlertid kan dette eksempelet på en forfedre-etterkommer sekvens, ikke lenger bli benyttet, fordi A. anamensis hodeskallen oppdaget i 2019 daterer seg 3,8 mill. år tilbake, som er 100 tusen år etter fremkomsten av fossiler av A. afarensis. En gradvis overgang er ikke lenger mulig.

Hvorfor spiller dette noen rolle?
Vel, som vi vet foretrekker evolusjonære biologer å vise gradualistisk direkte evolusjon heller enn punktert likevekt-lenke Det er fordi sistnevnte impliserer rask evolusjon uten fossile overganger, mens gradualistisk evolusjon implikerer at ting utvikler seg sakte, akkurat slik Darwin forutsa. White et al. (2006) sin artikkel fremstilte evolusjon av A. anamensis til A. afarensis som et potensielt stort eksempel på en form for 'gradualisme' eller 'anagenese' fremfor punktert likevekt.
Gould mistenkte at 'punktert gradualisme' var sjelden. SOm kontrast er punktert likevekt med artsdannelse ved 'blomstrende clado-genese) tenkt å være mer vanlig, men å demonstrere det krever bekreftet både det temporære og vedholdenheten til både forfedre- og datter- artene. Som Gould bemerket: "Vi kan skjelne artsdannelsene fra rask anagenese fra de med forgrenet artsdannelse, ved å appellere til det fortreffelig testbare kriteriet med forfedre overlevelse som etterfølger opprinnelsen til en etterfølgende art. Om forfedre-arten overlever, så har den nye arten oppstått ved artsforgrening. Om stamfaren ikke overlever, så må vi regne tilfellet enten som ubestemt eller ett godt eks. på rask anagenese -men i mang tilfeller ikke som bevis for punktert likevekt." (s.795) Disse kravene har sjelden blitt møtt blant fossile hominider.

Bilde 3. J. Gould var ikke redd for å si fra, men ble ikke ekskludert fordi han holdt seg i evolusjons-flokken

Til opprinnelsen av Australopithecus, forblir fyletisk evolusjon med et utbrudd av rask retningsendring i løpet av perioden fra 200 tusen til mellom 4,2 og 4,4 millioner år siden plausible, gitt den geografiske, temporære og morfologiske relasjonene til Ar. ramidus and Au. anamensis, og vår forståelse av primat tann-anatomi og utvikling. Faktisk, gitt de tilgjengelige bevis, opprinnelsen til Australopithecus kunne godt vise seg å være et tilfelle av 'punktert likevekt' eller 'punktert anagenese' heller enn rektangulær evolusjon i følge Stanley.
Så de innrømmer at kravene til gradvis evolusjon "sjelden er blitt tilfredsstilt blant fossile hominider", men White et al's artikkel fra 2006 forutsa at dette var et tilfelle av gradualisme. De noterte at dette er lett å teste: "Om stamfaren overlever, så har den nye arten oppstått ved forgrening" -i.e. ved punktert likevekt.
Vel, 2019 funnet av hodeskallen viser at den formodede stamfaren overlevde, fordi A. anamensis var tydeligvis ennå omkring for 3,8 mill. år siden. 100 tusen år etter dens formodede etterkommer, A. afarensis, allerede eksisterte.

Som 2019 artikkelen i Nature erklærer om funnet: "Vi demonstrerer videre at A. anamensis og Australopithecus skiller seg mer fra hverandre, enn tidiligere erkjent og at disse to artene overlappet med minst 100 tusen år, som motsier den vidt aksepterte hypotesen med anagenese .. Mest viktig, viser MRD at til tross for den vidt aksepterte hypotesen om anagenese, dukket ikke A. afarensis opp som resultat av fyletisk transformasjon. Det viser også at minst to relaterte hominide-arter sameksisterte i Afrika rundt 3,8 mill. år siden, noe som gir støtte til mid-Pliocene hominide diversitet."
Selv om de ennå tror det er en mulig forfedre-etterkommer relasjon mellom anamensis og afarensis, må vi nå krysse ut dette eksempelet fra listen over 'fyletisk gradualisme' eller hva Wood and Grabowski kaller renskårne eks. på stamfar/etterkommer relasjoner (i.e. eks. på anagenese)" Eller som Sciene Daily skriver det -lenke:
"Dette midlertidige overlappingen utfordrer den vidt aksepterte ideen om en lineær overgang mellom disse to tidlige menneskelige stamfedrene .. Vi pleide å tro at A. anamensis gradvis ble til A. afarensis over tid. Vi tror ennå at disse to artene hadde et forfedre-etterkommer relasjon, men denne nye oppdagelsen foreslår at de to artene faktisk levde sammen i det fjerne for en god tidsperiode.

Et tredje eks.
Tilfeldigvis, i tillegg til A. anamensis, A. afarensis, and Homo naledi, er det et trejde eks. fra 2010 der alderen på hominide fossiler fremsatte problemer for den evolusjonære standard-modellen. Vi rapporterte også i 2019 -lenke, at en studie om Australopithecus sediba og hominide fossil publisert i Science Advances, konkluderte med at mindre enn 0.1% sjanse at A. sediba kunne være menneskelig forløper. Det er fordi den kommer ca. 100 000 år senere enn det som ville vært oppdukkingen av dens etterkommere. På en eller annen måte unngikk den studien Smithsonians lste over topp-oppdagelser for tiåret.

Det er tre tilleggs-oppdagelser for tiåret, listet av Smithsonian. Disse gjelder små alders-revisjoner som ikke påvirker det store bildet av menneskelig evolusjon:
1. At vår rase Hoom sapiens nå, dateres 300 tusen år tilbake.
2. At bruk av steinredskaper nå dateres 3,3 mill. år tilbake og
3. at moderne mennesker nå er tenkt å gå 'ut fra Afrika' tidligere, noe som skyldes funnet av et kjeveben i Israel (datert til ca 174-185 tusen år siden). Det første oppdagelsen er bare en liten modifikasjon av tidligere antatte datoer, og den andre alderen kan godt være sann, selv om presise dateringer av redskaper er konstant vanskelig å fastsllå. Når det gjelder den 3. oppdagelsen, fremstiller Smithsonian Magazine den på dette viset:

"I 2018 annonserte forskere oppdagelsen av en overkjeve i Israel, som liknet den til vår egen art, Homo sapiens. Kjeven ble fastslått å være 174-185 tusen år gammel; -som sammen med andre i Kina og Hellas, foreslår at Homo sapiens vandret midlertidig inn i Eurasia mye tidligere enn den verdensvide migrasjonen startet, for 70 tusen år siden. I det han kommenterte om 2018, som ar et 'annus horribilis' (forferdelig år) for paleo-antropologi, skrev Günter Bechly -lenke:
"Forfatterne til denne nye studien beskriver en redatering av en moderne menneskelig kjeve, oppdaget i 2001 i Misliya hulen ved Mount Carmel in Israel. Etter en lang og nøyaktig re-evaluering, ved å benytte ulike high-tech metoder, bekreftet det store forskerteamet tilegnelsen av funnet til moderne Homo sapiens. Imidlertid konkluderte de med en overraskende og solid ny datering for denne prøven, for mellom 177-194 tusen år siden; som gjør det til det eldste bevis for moderne mennesker utenfor Afrika. Problemet er at standard-fortellingen beretter at det moderne mennesket oppsto ca. 200 tusen år siden i Nord-øst Afrika, og bare mye senere (ca 60-70 tusen år siden) forlot Afrika for å bre seg utover jorden. (Callaway 2018b).

Enkle oppdagelser av moderne mennesker i Levanten før denne tiden, slik som de 80-120 tusen år gamle levninger fra Skhul hulen and Qafzeh i Israel, ble betraktet å være mislykkede forsøk på å forlate Afrika, som ikke etterlot noen sernere etterkommere. De nye resultatene og andre ylige funn, viser at slike ad hoc hypoteser på å forklare bort konfliktfylte bevis, ikke lenger er holdbare. Det er grunnen til at the Times i Israel siterer Professor Israel Hershkovitz, idet han sier: "Dette har endret hele konseptet med menneskelig evolusjon ... Hele fortellingen om evolusjon av Homo sapiens må skyves bakover med minst 100-200 tusen år." Forfatteren til artikkelen kommenterer: "Med dette kjevebenet fra Misliya hulen i Israel imidlertid, blir historien om menneskelig evolusjon skrevet om" (Borschel-Dan 2018, uthevelse lagt til).
Hvor har vi hørt det før? Dienekes Pontikos (2018) som er vert for en av de mest populære bloggene, noterer de nye resultatene med overskriften, " Ut av Afrika: en teori i krise." og bemerker at det "skulle fremkalle en nytenkning av den nåværende fremtredende 'Ut av Afrika'-ortodoksien." Hør, hør!

Et opprinnelig par
Uheldigvis går Smithsonian Magazine's liste over topp oppdagelser, glipp av en mye større fortelling som besvarte et spørsmål av interesse for et bredt segment av befolkningen: Oppsto mennesket fra et opprinnelig par? Mellom 2016 og 2019 utviklet kvalifiserte vitenskapsfolk for første gang en modell for rigorøst å teste det for lenge siden fastholdte evolusjonære synspunktet at det moderne mennesket opprinnelig nedkom fra en større populasjon, bestående av tusenvis av individer. Denne studien resulterte i tre publikasjoner som ultimat fant at det er mulig at moderne mennesker oppsto, ikke fra en stor populasjon, men fra et opprinnelig par som levde så nylig som 500 tusen år siden, (eller potensielt enda nyligere, om færre forutsetninger trengte gjøres.)

I følge den endelige artikkelen i denne studien, publisert i 2019 av biolog Ann Gauger og matematiker Ola Hössjer i journalen BIO-Complexity (innen menneskelig opprinnelsesforskning) "visse felles forutsetninger benyttet av leilighet, har blitt mistolket som om de var data-drevne konklusjoner, uten å teste enkelt-par hypotesen vitenskapelig." Deres modell forsøker å teste spørsmålet hvorvidt menneskeheten kunne ha oppstått fra ett opprinnelig par, og den søker å gjøre det ved å minimere formodninger:
SOC (Single-Origin-Couple) modellen vi betrakter, skiller seg fra den rådende fortolkning av menneskelig opphav med bare to formodninger:
i) At vi har utviklet oss kontinuerlig fra en ikke-menneskelig stor populasjon
ii) At genetisk forskjell alltid skyldes mutasjoner i forplantningslinjen

Heller enn å tvinge modeller til å anta at genetisk forskjell bare må stamme fra mutasjoner i forplantnings linjen og at populasjonsstørrelser alltid må være store, tillater deres artikkel at ett opprinnelig par av mennesker kunne ha blitt 'innsatt' med 'opprinnelig forskjellighet'.
Studien er et kjerne- eks. på hvordan vi må tillate en modell å bli testet ved rimelig å implementere dens grensesnitt. Den viser nøyaktig hvordan det blir galt, først å benytte sirkulært resonnement, at ikke-styrte evolusjonære grensesnitt forhold er eneste alternativ, og så konkludere at andre metoder derfor må være gale. Etter å ha implementert deres grensesnitt forhold og anvendt matematikken for populasjons-genetikk, konkluderte forfatterne at "så langt som vi vet vitenskapelig fra de genetiske dataene, kunne den menneskelige rasen ha kommet fra det første paret." De fant at dette opprinnelige paret kunne ha levd så nylig som for 500 tusen år siden, {eller mer nylig ved færre forutsetninger}. For flere detaljer, se lenke.

Selvsagt er Smitsonian fullstendig 'gift med' et effektiv ikke-styrt syn på menneskelig opprinnelse, som deres Hall of Human Origins in Washington, D.C., og deres omreisende 'Human origins' utstilling klart har vist de siste årene. Således er det ikke overraskende at de ignorerer artikler som utfordrer eksisterende evolusjonær visdom, og positivt vinkler oppdagelser fra 2010-tallet som faktisk svekker bevisene for menneskelig evolusjon. Om noe, viser disse oppdagelsene hvordan 2010-tallet ikke var et stort tiår for paleo-antropisk bevis for menneskelig evolusjon.

Bilde 4. Historisk sett, har evolusjonister måttet gå tilbake på mye

Kanskje vi om 10 år vil ha denne konversasjonen igjen - og kanskje vil Smitsonian på det tidspunktet gi oss en mer objektiv analyse av bevisene. Hvem vet hva det neste tilåret vil bringe?